Bruk av likegyldighetskurve (IC)

I denne artikkelen skal vi diskutere bruken av Indifference Curve (IC) analyse for å løse problemet med å analysere tilbudet på arbeidskraft til en enkelt arbeidstaker.

Vi kan bruke likegyldighetskurve-analysen (IC) på problemet med å analysere tilbudet av arbeidskraft til en enkelt arbeidstaker. Vi vil se at arbeidstilbudets kurve til en enkelt arbeidstaker kan skrå oppover mot høyre til å begynne med, og da lønnsgraden (W) stiger utover et visst nivå, kan tilbudskurven være bøyd bakover. En slik kurve er vist på fig. 15.8.

Her blir arbeidstakeren konfrontert med to varer, nemlig inntekt og fritid. Likegyldighetskurver mellom inntekt og fritid gir oss arbeiderens preferanse-likegyldighet mønster mellom varene. Begge disse varene er av mer-er-bedre type, dvs. marginalverktøyene (MU) for begge varene er positive. Det er grunnen til at disse IC-ene vil være negativt skrånende, og høyere IC-er vil representere et høyere bruksnivå.

For å få en ekstra inntektsenhet, ville forbrukeren også være villig til å gi avkall på mindre mengder fritid for å holde nyttenivået sitt, uendret, det vil si at den marginale erstatningsgraden for inntekt i fritid ville avta når forbrukeren fortsetter å erstatte inntekt for fritid.

Det er grunnen til at IC-ene ville være konvekse til opprinnelsen. Konsistens krever også at IC-ene er ikke-kryssende kurver. Vi skal her også anta at begge varene er normale varer.

La oss nå merke til at prisen på Re 1 på inntekten er Re 1. Prisen på en times fritid er derimot selve (timelønnen) i lønn (W). Dette skyldes at for å få en times times fritid, vil arbeidstakeren måtte skaffe en time mindre arbeidskraft og inntekten hans ville være mindre av W.

La oss nå henvise til Fig. 15.6 hvor IC-ene mellom inntekt og fritid er gitt. La oss også merke oss at hvis forbrukeren tar null inntekt, kan han ha 24 (OK) timer fritid, og hvis han tar null timer fritid, hvilken mengde inntekt han ville være i stand til å tjene, vil være avhengig av W. La oss anta dette inntektsbeløp er OH 1 .

Derfor ville arbeidstakerens budsjettpost her være linjen KH 1 . Han kan ha en hvilken som helst inntekts-fritidskombinasjon på denne linjen inkludert poengene K og H 1 . Den numeriske helningen på budsjettlinjen KH 1 er Ok / OH 1, som er gjensidig pris per time på fritid, OH 1 / OK, eller lønnsgraden (= W 1, si).

15, når W = W, og budsjettlinjen er KH 1, er arbeideren i likevekt på punktet E 1 på IC 1 . På E 1 har arbeidstakeren OG, av inntekt og OF, av fritid. Det vil si at ved W = W 1 leverer arbeidstakeren KF 1 (= OK - AV 1 ) arbeidstid.

La oss nå anta at W stiger fra W 1 til W 2, og følgelig blir arbeiderens budsjettlinje KH 2 . Arbeidstakeren ville nå maksimere bruksmuligheten på tidspunktet for tangensitet E 2 på en høyere IC 1, dvs. IC 2 (siden hans reelle inntekt har økt), ha OG 2 av inntekt og AV 2 på fritid.

Det vil si at ved W = W 2 leverer arbeidstakeren KF 2 (= OK - AV 2 ) arbeidstimer. Siden KF 2 er større enn KF 1, har vi her oppnådd at når lønnsatsen øker, øker arbeidstakeren tilbudet på arbeidskraft. Derfor har arbeiderens arbeidskraftforsyningskurve blitt oppnådd for å være skrånende oppover.

For å forstå hvorfor arbeiderens forsyningskurve er oppnådd for å være oppover skrå (positivt skrått), og når forsyningskurven hans kan være bakoverbøyende, må vi bryte opp den totale effekten (TE) av økningen i W (dvs. av økningen i prisen på fritid), som er representert ved bevegelsen av hans likevektspunkt fra E 1 til E 2, inn i en substitusjonseffekt (SE) og en inntektseffekt (IE).

For å oppnå SE, la oss la arbeidstakeren øke W fra W 1 til W 2 ved det opprinnelige likevektspunktet E 1, men la oss foreløpig ikke tillate ham den påfølgende gevinsten i realinntekten. Under omstendighetene ville arbeidstakeren ha en budsjettlinje, ST, som ville være parallell med KH 2, men tangens til IC, på punktet E 3 .

Bevegelsen fra punktet E 1 til punktet E 3 langs IC 1 representerer SE for endringen i de relative prisene på fritid og inntekt (forårsaket av økningen i W), hvor arbeiderens realinntekt forblir konstant. På E 3, sammenlignet med punktet E 1, ville arbeidstakeren ha G 1 G 3 mer av inntekt og F 1 F 3 mindre av fritid - han ville erstatte den relativt billigere varen, inntekten, for den relativt dyrere varen, fritiden.

Som et resultat, på grunn av SE i økningen i W, ville tilbudet av arbeidskraft øke fra KF 1 til KF 3 . Imidlertid, etter å ha isolert SE fra den totale effekten, la oss nå la arbeidstakeren få gevinsten i den reelle inntekten hans som har oppstått på grunn av økningen i W. Som en konsekvens av dette ville arbeiderens budsjettlinje nå skifte fra ST til KH 2 og hans likevektspunkt ville flytte fra E 3 til E 2, på grunn av inntektseffekten (IE) av økningen i W.

Som et resultat av denne effekten vil forbrukeren ha G 3 G 2 mer av inntekten og F 3 F 2 mer på fritiden. Siden inntekten har økt, har han nå mer av begge varene.

Imidlertid har IE-økningen i fritid vært mindre enn SE-fallet i fritiden, fordi arbeidstakeren ennå ikke synes det er verdt å ha mer fritid i nettet nå som hans W har økt. Så her har det vært et netto fall i mengden fritid og en netto økning i tilbudet av arbeidskraft med F 1 F 2 (= F 1 F 3 - F 2 F 3 ) på grunn av økningen i W.

Vi har sett ovenfor at på grunn av en økning i W, hvis SE-fallet i mengden fritid er større enn IE-økningen i det, så vil tilbudet på arbeidskraft øke og arbeidstakernes tilbudskurve ville være skrånende oppover.

Hvis det motsatte skjer, dvs. hvis det er en økning i W, og som et resultat, IE-økningen i fritid er større enn SE-fallet i fritiden, ville det være en netto økning i fritid og et nett fall i tilbudet av arbeidskraft. Dette kan skje hvis W stiger utover et visst nivå og arbeideren mener seg tilstrekkelig rik til å ha mer fritid i nettet.

Siden, i dette tilfellet, når W stiger, faller tilbudet på arbeidskraft, ville arbeidernes tilbudskurve for arbeidskraft være bøyd bakover. Denne saken er illustrert på fig. 15.7. Som vi ser har IE-økningen i mengden fritid (F 2 F 3 ) vært større enn SE-fallet (F 1 F 3 ). Så som et resultat av en økning i W, har det vært en netto økning i mengden fritid, dvs. et netto fall i tilbudet av arbeid med F 2 F 3 - F 1 F 3 = F 1 F 2 timer.

Tilkoblingskurven (S L ) til en enkelt arbeidstaker er vist på fig. 15.8. Som vi har analysert ovenfor, mens W stiger opprinnelig, øker arbeidstakernes tilbud av arbeidskraft. Dette varer så lenge størrelsen på IE-økningen i mengden fritid er mindre enn SE-fallet.

Når W stiger utover W 0, blir forsyningskurven bøyd bakover - nå, når W stiger, faller tilbudet på arbeidskraft. Dette skjer, fordi nå størrelsen på IE-økningen i mengden fritid er større enn SE-fallet

 

Legg Igjen Din Kommentar