Termoppgave om analyse av likegyldighetskurven | Forbrukeretterspørsel | Økonomi

Her er en semesteroppgave om 'likegyldighetskurveanalyse' for klasse 9, 10, 11 og 12. Finn avsnitt, lang og kort siktoppgave om 'likegyldighetskurveanalyse' spesielt skrevet for handelsstudenter.

Terminal Paper on Indifference Curve Analyse


Innholdsoppgaver:

  1. Termopapir om likegyldighetskurve-tilnærming
  2. Semesteroppgave om hva er likegyldighetskurver?
  3. Termopapir om egenskapene til likegyldighetskurver
  4. Terminalpapir om likegyldighetskurvene til perfekte erstatninger og perfekte komplementer
  5. Semesteroppgave om forbrukernes likevekt: maksimere tilfredshet
  6. Termopapir om de tre etterspørselsteoremene basert på likegyldighetskurve-analyse
  7. Terminal Paper on the Derivation of Individual's Demand Curve from Indifference Curve Analyse
  8. Termidokument om analyse av overlegenhet av likegyldighet
  9. Semesteroppgave om er likegyldighetskurve-analyse “den gamle vinen i en ny flaske”?
  10. Semesteroppgave om kritikk av likegyldighetskurveanalyse

En populær alternativ teori om forbrukernes etterspørsel er likegyldighetskurveanalysen som utgjør gjenstanden for denne artikkelen. Teknikken til likegyldighetskurver ble først oppfunnet av en klassisk økonom Edgeworth, men han brukte den bare for å vise mulighetene for utveksling mellom to personer og ikke for å forklare forbrukernes etterspørsel.

To engelske økonomer, JR Hicks og RG D. Allen, i deres nå velkjente artikkel 'A Reconsideration of Theory of Value' kritiserte Marshalls bruksanalyse sterkt basert på kardinal måling av nytten og la fram likegyldighetskurven tilnærming basert på forestillingen om ordinær nytte for å forklare forbrukerens oppførsel. I 1939 reproduserte Hicks likegyldighetskurve-teorien om forbrukernes etterspørsel i sin bok "Value and Capital" og endret noe på versjonen av originaloppgaven.

Terminalpapir nr. 1. Likegyldighetskurve :

Likegyldighetskurve-metoden er utviklet for å erstatte den marginale bruksanalysen av etterspørselen. Likegyldighetskurven-metoden søker å utlede alle regler og lover om forbrukernes etterspørsel som er avledet fra den kardinalnyttige analysen. Samtidig hevder oppfinnerne og tilhengere av ny metode at deres analyse er basert på færre og mer fornuftige forutsetninger.

Likegyldighetskurveanalysen har imidlertid beholdt noen av forutsetningene fra Marshalls kardinalnyttighetsanalyse. Dermed antar likegyldighetskurve-tilnærmingen, som den gamle kardinalnyttighetsmetoden, at forbrukeren besitter 'fullstendig informasjon' om alle relevante aspekter ved det økonomiske miljøet han befinner seg i. For eksempel er prisene på varer, markedene de er tilgjengelige i, tilfredsstillelse fra dem etc., alle kjent for forbrukeren.

Videre antas det at forbrukeren opptrer rasjonelt i den forstand at han, gitt prisene på varer og pengeinntekten, vil velge kombinasjonen blant de forskjellige mulige kombinasjonene som gir ham maksimal tilfredshet. Videre har antakelsen om 'kontinuitet' også blitt beholdt ved Hicks-Allen likegyldighetskurve-metode. Forutsetningen om kontinuitet betyr at forbrukerne er i stand til å bestille eller rangere alle tenkelige kombinasjoner av varer i henhold til tilfredsheten de gir.

Den grunnleggende tilnærmingen til likegyldighetskurveanalyse er at den har forlatt begrepet kardinal nytte og i stedet har tatt i bruk begrepet ordinal nytte. I følge tilhengere av likegyldighetskurven teori er nytteverdi en psykisk enhet, og den kan derfor ikke måles i kvantitative kardinalmessige termer. Med andre ord, bruk av å være en psykologisk følelse er ikke kvantifiserbar.

Begrepet kardinal nytte, er ifølge eksponentene for likegyldighetskurven teori, derfor uholdbart. På den annen side er antagelsen om ordinær nytteverdi, ifølge dem, ganske rimelig og realistisk. Ordinær nytteverdi innebærer at forbrukeren bare er i stand til å "sammenligne de forskjellige nivåene av tilfredshet".

Med andre ord, ifølge ordinær nyttehypotese, mens forbrukeren kanskje ikke er i stand til å indikere de nøyaktige mengder verktøy som han stammer fra varer eller en kombinasjon av dem, men han er i stand til å bedømme om tilfredsheten oppnådd fra en vare eller en kombinasjon av varer er lik, lavere enn eller høyere enn en annen.

For å utlede teorien om forbrukerens oppførsel er det tilstrekkelig å anta at forbrukeren er i stand til å rangere sine preferanser konsekvent. Dermed er grunnlaget for likegyldighetskurveanalyse av etterspørsel preferanse-likegyldighetshypotesen. Dette betyr at hvis forbrukeren blir presentert for en rekke forskjellige varekombinasjoner, kan han bestille eller rangere dem i 'skala av preferanser'.

Hvis de forskjellige kombinasjonene er merket A, B, C, D, E, etc. kan forbrukeren fortelle om han foretrekker A fremfor B, eller B mot A, eller er likegyldig mellom dem. På samme måte kan han indikere sin preferanse eller likegyldighet mellom alle andre kombinasjonspar. Begrepet ordinær nytte innebærer at forbrukeren ikke kan gå lenger enn å oppgi sin preferanse eller likegyldighet. Med andre ord, hvis en forbruker tilfeldigvis foretrekker A fremfor B, kan han ikke si med hvor mye han foretrekker A fremfor B.

Under ordinal nyttehypotese kan således ikke forbrukeren fortelle de "kvantitative forskjellene" mellom ulike nivåer av tilfredshet; han kan ganske enkelt sammenligne dem 'kvalitativt', det vil si at han bare kan bedømme om ett tilfredshetsnivå er høyere enn, lavere enn eller lik et annet.

Ifølge tilhengerne av likegyldighetskurve-metoden, er "engang en kombinasjon av varer som er foretrukket fremfor en annen" ikke en gang nødvendig for å utlede lover om forbrukernes oppførsel. Det er tilstrekkelig å anta at forbrukeren er i stand til å fortelle om en kombinasjon av varer gir ham større, lik eller mindre tilfredshet enn en annen.

Det kan bemerkes at forbrukeren formulerer sin preferansestørrelse uavhengig av markedsprisene på varer, idet han bare ser på den tilfredshet han håper å få fra forskjellige varekombinasjoner. I forbrukerens preferansestørrelse vil noen kombinasjoner innta samme sted, dvs. forbrukeren vil være likegyldig blant dem. Kombinasjoner som inntar en høyere plassering i skalaen vil være å foretrekke fremfor kombinasjonene som okkuperer lavere steder i skalaen.

Dessuten antar likegyldighetskurveanalysen at preferanse- og likegyldighetsrelasjonene er 'transitive'. Transitiviteten til preferanser eller likegyldighetsrelasjoner betyr at hvis forbrukeren foretrekker A til B, og B til C, så vil han også foretrekke A til C og på samme måte, hvis han er likegyldig mellom A og B, og mellom B og C, så vil han vil også være likegyldig mellom A og C.

Semesteroppgave nr. 2. Hva er likegyldighetskurver?

Det grunnleggende verktøyet i Hicks-Allen ordinær analyse av etterspørsel er likegyldighetskurven som representerer alle de kombinasjonene av varer som gir samme tilfredshet for forbrukeren. Siden alle kombinasjonene på en likegyldighetskurve gir samme tilfredshet for forbrukeren, vil han være likegyldig mellom dem, det vil si at det ikke vil spille noe for ham hvilken han får. Med andre ord, alle kombinasjoner av varene som ligger på forbrukerens likegyldighetskurve er like ønskelige for eller like foretrukket av ham.

For å forstå likegyldighetskurver er det bedre å starte med likegyldighetsplaner. I tabell 8.1 er to likegyldighetsplaner gitt. I hver tidsplan er mengden av varer X og Y i hver kombinasjon så mye at forbrukeren er likegyldig blant kombinasjonene i hver plan. I plan 1 må forbrukeren starte med 1 enhet X og 12 enheter Y.

Nå blir forbrukeren bedt om å fortelle hvor mye av god Y han vil være villig til å gi opp for gevinsten av en ekstra enhet X, slik at tilfredshetsnivået hans forblir det samme. Hvis gevinsten til en enhet X kompenserer ham for tapet av 4 enheter Y, vil den neste kombinasjonen av 2 enheter X og 8 enheter Y (2X + 8Y) gi ham like stor tilfredshet som den første kombinasjonen ( 1X + 12Y).

På samme måte, ved å spørre forbrukeren videre hvor mye av Y han vil være forberedt på å gi avkall for påfølgende trinn i aksjen hans på X slik at hans tilfredshetsnivå forblir uendret, får vi kombinasjoner 3X + 5Y, 4X + 3Y og 5X + 2Y, som hver gir samme tilfredshet som kombinasjonen 1X + 12Y eller 2X + 8Y. Siden hans tilfredshet er den samme hvilken som helst kombinasjon av varer i timeplanen tilbys ham, vil han være likegyldig blant kombinasjonene av to varer som er inkludert i timeplanen.

I plan II har forbrukeren i utgangspunktet 2 enheter X og 14 enheter Y. Ved å spørre forbrukeren hvor mye av Y han vil være villig til å forlate for de påfølgende tilsetningene til X i aksjen hans, slik at hans tilfredshet forblir lik den han har stammer fra den innledende kombinasjonen (2X + 14Y), vi får kombinasjoner 3X + 10Y, 4X + 7Y, 5X + SY og 6X + 4Y. Dermed vil hver av kombinasjonene i skjema II være like ønskelig for forbrukeren, og han vil være likegyldig blant dem. Men det må huskes at forbrukeren foretrekker en hvilken som helst kombinasjon i skjema II fremfor enhver kombinasjon i skjema I.

Det vil si at enhver kombinasjon i plan II vil gi ham mer tilfredshet enn noen kombinasjon i plan I. Dette er fordi det antas at mer av en vare er å foretrekke fremfor mindre av den (med andre ord, den større mengden av en vare gir en individet mer tilfredshet enn den mindre mengden av det). Opprinnelig kombinasjon i plan II inneholder mer av begge varene enn den opprinnelige kombinasjonen i skjema I, derfor vil førstnevnte gi større tilfredshet for forbrukeren enn sistnevnte.

Nå, siden hver av de andre kombinasjonene i likegyldighetsplan II gir samme tilfredshet som den innledende kombinasjonen (2X + 14Y) av planen, og også hver av de andre kombinasjonene i likegyldighetsplanen, gir jeg den samme tilfredshet som den første kombinasjonen (1X + 12Y ) vil enhver kombinasjon av skjema II bli foretrukket fremfor (vil gi større tilfredshet enn) enhver kombinasjon av skjema I.

Nå kan vi konvertere likegyldighetsplanene til likegyldighetskurver ved å plotte de forskjellige kombinasjonene på et grafikkpapir. I figur 8.1 tegnes en likegyldighetskurve IC ved å plotte de forskjellige kombinasjonene av likegyldighetsplanen I. Mengden av god X måles på den horisontale aksen, og mengden av god Y måles på den vertikale aksen.

Som i en likegyldighetsplan, vil kombinasjoner som ligger på en likegyldighetskurve også være like ønskelige for forbrukeren, det vil si gi ham samme tilfredshet. Glattheten og kontinuiteten i en likegyldighetskurve gjør at de aktuelle varene antas å være perfekt delbare. Hvis likegyldighetsplan II også blir konvertert til likegyldighetskurve, vil dette ligge over likegyldighetskurven IC.

Enhver kombinasjon på en høyere likegyldighetskurve vil være å foretrekke fremfor enhver kombinasjon på en lavere likegyldighetskurve. Det er således klart at likegyldighetskurven som ligger over og til høyre for en likegyldighetskurve vil indikere høyere tilfredshetsnivå enn sistnevnte. Det kan bemerkes at mens en likegyldighetskurve viser alle de kombinasjonene av to varer som gir samme tilfredshet for forbrukeren, indikerer det ikke nøyaktig hvor stor tilfredshet som forbrukeren henter fra disse kombinasjonene. Dette er fordi begrepet ordinal nytte ikke involverer kvantitativ målbarhet av nytteverdi. Derfor blir det ikke gjort noe forsøk på å merke en likegyldighetskurve etter mengden eller mengden tilfredshet den representerer.

En fullstendig beskrivelse av forbrukernes smak og preferanser kan representeres av et likegyldighetskart som består av et sett med likegyldighetskurver. Fordi feltet i et todimensjonalt diagram inneholder et uendelig antall punkter som hver representerer en kombinasjon av varer X og Y, vil det være et uendelig antall av likegyldighetskurvene som hver går gjennom kombinasjoner av varer som er like ønskelige for forbrukeren.

I figur 8.2 vises et likegyldighetskart over en forbruker som består av fem likegyldighetskurver. Forbrukeren anser alle kombinasjoner på likegyldighetskurven I som å gi ham like tilfredshet. Tilsvarende gir alle kombinasjonene som ligger på likegyldighetskurve II den samme tilfredshet, men nivået på tilfredshet på likegyldighetskurve II vil være større enn nivået på tilfredshet på likegyldighetskurven L. På samme måte vil alle de høyere likegyldighetskurvene, III, IV og V representerer gradvis høyere og høyere nivåer av tilfredshet.

Det er viktig å huske at selv om forbrukeren foretrekker en hvilken som helst kombinasjon på en høyere likegyldighetskurve fremfor enhver kombinasjon på en lavere likegyldighetskurve, men med hvor mye han foretrekker en kombinasjon fremfor en annen, kan det ikke sies. Med andre ord representerer en høyere likegyldighetskurve et høyere nivå av tilfredshet enn en lavere likegyldighetskurve, men "hvor mye høyere" kan ikke angis.

Dette er fordi likegyldighetskurvesystemet er basert på begrepet ordinær nytte som forbrukeren kun er i stand til å stille de 'kvalitative' forskjellene i sine forskjellige nivåer av tilfredshet. Det er ikke mulig for forbrukeren å 'spesifisere' kvantitative 'forskjeller i hans forskjellige nivåer av tilfredshet (dvs. av hvor mye mer eller av hvor mye mindre som ikke kan oppgis av ham).

Derfor kan i en likegyldighetskart suksessivt høyere og høyere likegyldighetskurver betegnes av enhver stigende serie, 1, 3, 7, 9 ...; eller 1, 4, 6, 8, 13 ...; eller 1, 2, 5, 8, 10 ...; etc. størrelsen på disse forskjellige tallene og de kvantitative forskjellene mellom dem som ikke har noen relevans. Det er mer vanlig å merke likegyldighetskurvene ved ordnetall som I, II, III, IV, V slik det er gjort i fig. 8.2.

Et likegyldighetskart over en forbruker representerer som sagt hans smak og preferanser for de to varene og hans preferanser mellom forskjellige kombinasjoner av dem. Med andre ord, et likegyldighetskart skildrer forbrukernes omfang av preferanser. Skala av preferanser for likegyldighetskurveanalyse erstatter Marshalls verktøyskjema. Så lenge forbrukernes smak og preferanser forblir uendret, vil hele likegyldighetskartet forbli det samme.

Hvis forbrukerens smak og preferanser gjennomgår en endring, må det tegnes et nytt likegyldighetskart som tilsvarer ny smak og preferanser. Hvis for eksempel god Y er egg og god X er brød, og hvis legen råder forbrukeren vår til å ta mer av egg for å overvinne noen sykdommer, vil formene på alle likegyldighetskurvene hans endre seg og likegyldighetskartet hans må tegnes om . Siden legens råd vil intensivere forbrukerens ønske om egg, vil nå en mindre mengde egg enn før bli gitt opp av ham for en gitt tilvekst i brød.

Terminalpapir # 3. Egenskaper ved likegyldighetskurver :

Vi henvender oss nå til å diskutere egenskapene eller attributtene som likegyldighetskurvene normalt har. Det vil være nyttig hvis vi først nevner forutsetningene om psykologien til forbrukeren, som generelt er gjort (i det minste implisitt) i likegyldighetskurveanalyse.

1. Mer av en vare er bedre enn mindre:

Det antas at forbrukeren alltid vil foretrekke en større mengde en vare fremfor en mindre mengde av den varen, forutsatt at de andre varene som står til hans disposisjon forblir uendret. Dette er en veldig rimelig og realistisk antagelse. Denne antagelsen innebærer at forbrukeren ikke blir forsynt med noe godt.

Når en forbruker blir overforsynt eller overmettet med ett produkt, vil han foretrekke en mindre mengde av den goden fremfor den større mengden. Det antas dermed at forbrukeren ennå ikke har nådd metthetspunktet i forbruket av noe god. Denne antagelsen er derfor kjent som ikke-metthetsforutsetning.

2. Forbrukeres preferanser eller likegyldighet er transitive:

Anta at det er tre kombinasjoner av to varer; A, B og C. Hvis forbrukeren er likegyldig mellom A og B og også mellom B og C, antas det da at han også vil være likegyldig mellom A og C. Denne betingelsen innebærer at forbrukernes smak er ganske konsistent. Denne antakelsen er kjent som antakelse om transittivitet.

3. Minskende marginell substitusjonsgrad:

I likegyldighetskurveanalyse antas prinsippet om reduserende marginal substitusjonsgrad. Med andre ord antas det at ettersom flere og flere enheter av X erstattes av Y, vil forbrukeren være villig til å gi opp færre og færre enheter av Y for hver ekstra enhet av X, eller når mer og mer av Y blir erstattet for X vil han være villig til å gi opp suksessivt færre og færre enheter av X for hver tilleggsenhet av Y.

Denne regelen om forbrukerens oppførsel beskrives som prinsippet om redusert, marginal substitusjonsgrad. Som sett ovenfor følger dette prinsippet som et spørsmål om logisk nødvendighet ut fra antakelsen om at spesielle ønsker er mette og at forskjellige varer ikke er perfekte erstatninger for hverandre.

Vi fortsetter nå med å trekke fra de ovennevnte antagelsene de viktige egenskapene til normale eller typiske likegyldighetskurver.

Eiendom I. Likegyldighetskurver Helling nedover til høyre:

Denne egenskapen innebærer at en likegyldighetskurve har en negativ helling. Denne egenskapen følger av antakelsen om at mer av en vare er bedre enn mindre. Likegyldighetskurven som skråner nedover betyr at når mengden av en vare i kombinasjonen økes, reduseres mengden av den andre varen.

Dette må være slik hvis tilfredshetsnivået skal forbli det samme på en likegyldighetskurve. Hvis for eksempel mengden god X økes i kombinasjonen, mens mengden god Y forblir uendret, vil den nye kombinasjonen være å foretrekke fremfor den opprinnelige, og de to kombinasjonene vil derfor ikke ligge på den samme likegyldighetskurven.

En liten refleksjon vil gjøre det klart at en likegyldighetskurve som kombinasjonene av to varer ligger på som gir forbrukeren samme tilfredshet, ikke kan ta en annen form enn nedover skrå til høyre. Hvis likegyldighetskurven hadde form som en horisontal rett linje (parallelt med X-aksen), som i fig. 8.5, ville det bety at mengden av god X ble økt, mens mengden god Y forble den samme, forbrukeren vil forbli likegyldig mellom forskjellige kombinasjoner. Y Men dette kan ikke være slik hvis vår antakelse om at en vare er bedre enn mindre, er å holde godt.

Ifølge antakelsen er mer av en vare bedre enn mindre, foretrekker forbrukeren alltid en større mengde vare fremfor den mindre mengden av den, andre ting blir gitt. I fig. 8.5 i forskjellige kombinasjoner som A, B, C og D på likegyldighetskurve IC mens mengden god X er suksessivt større, blir mengden god Y uendret (= PÅ). Hvis forbrukeren foretrekker en større mengde god X fremfor en mindre mengde, hvordan han kan være likegyldig mellom kombinasjoner A, B, C og D osv. Det konkluderes således at likegyldighetskurven ikke kan være en horisontal rett linje.

På samme måte kan likegyldighetskurven ikke være en vertikal rett linje, for en vertikal rett linje vil bety at mens mengden god Y i kombinasjonen øker, forblir mengden av god X den samme. Således, i figur 8.6, tegnes en vertikal rett linje IC som er vist kombinasjoner A, B, C, D og E.

Mens alle disse kombinasjonene inneholder samme mengde X, er mengden Y suksessivt større. Dermed ville kombinasjoner A, B, C, D, etc. ikke gi samme mengde tilfredshet for forbrukeren og kan derfor ikke være poengene med en likegyldighetskurve. Vi konkluderer derfor med at likegyldighetskurven ikke kan være en vertikal rett linje.

En tredje mulighet for en kurve er å helle oppover til høyre som på fig. 8.7. Men likegyldighetskurven kan ikke være av denne formen også. Oppover skrånende kurve betyr at mengden av begge varene øker når man beveger seg til høyre langs kurven. Hvis likegyldighetskurven var skrånende oppover til høyre, ville det bety at kombinasjon som inneholder mer av begge varene, ga forbrukeren samme tilfredshet som kombinasjonen som hadde mindre mengder av begge varene. Dette er helt klart ugyldig med tanke på at vi antar at mer om en vare er bedre enn mindre. Det følger derfor at likegyldighetskurven ikke kan skrå seg oppover til høyre.

Den siste muligheten for kurven er at den skråner nedover til høyre og dette er formen som likegyldighetskurven rimelig kan ta. En likegyldighetskurve representerer de kombinasjonene som gir samme mengde tilfredshet for forbrukeren, og han er derfor likegyldig mellom dem.

For at en forbruker skal få den samme tilfredsstillelse fra de forskjellige kombinasjonene av en kurve og dermed opprettholde sin likegyldighet mellom dem, så når mengden god X økes, må mengden god Y reduseres. Og dette er hva en nedadgående kurve indikerer. En nedover skrå kurve betyr at med hver økning i mengden X, er det tilsvarende reduksjon i mengden Y. Når man beveger seg til høyre på en slik kurve, vil de forskjellige kombinasjonene på den inneholde suksessivt større mengde X, men suksessivt mindre mengde Y.

Dermed kan en forbrukers tilfredshet forbli den samme, og han kan være likegyldig mellom de forskjellige kombinasjonene på en kurve som skråner nedover. Vi konkluderer dermed at likegyldighetskurven skråner nedover til høyre. Hellingen av likegyldighetskurven på de forskjellige punktene vil avhenge av hvor mye god Y forbrukeren er villig til å gi opp for en ekstra enhet av god X.

Eiendom II. Likegyldighetskurver er konvekse til opprinnelsen:

En annen viktig egenskap ved likegyldighetskurver er at de vanligvis er konvekse til opprinnelsen. Med andre ord er likegyldighetskurven relativt flatere i sin høyre del og relativt brattere i venstre del. Denne egenskapen med likegyldighetskurver følger av antakelsen som reduserer den marginale substitusjonshastigheten, som er at den marginale substitusjonshastigheten av X for Y (MRS xy ) reduseres når mer og mer av X erstattes av Y.

Bare en konveks likegyldighetskurve kan bety en reduserende marginal substitusjonshastighet av X for Y. Hvis likegyldighetskurven var konkave til opprinnelsen, ville det innebære at den marginale substitusjonshastigheten av X for Y økte etter hvert som mer og mer av X ble erstattet Y, som vist på fig. 8.8 (a).

Det vil fremgå av fig. 8.8 (a) at etter hvert som mer og mer av X erverves, er forbrukeren for hver ekstra enhet av X villig til å dele med mer og mer av Y, det vil si MRS, øke etter hvert som mer og mer av X er erstattet med Y. At den konkave likegyldighetskurven viser økende MRS xy er også tydelig fra fig. 8.8 (b).

Som vi vet at skråningen på et punkt på en likegyldighetskurve viser den marginale substitusjonshastigheten av X for Y (MRS) på det punktet, vil det sees at skråningen på punktet E på likegyldighetskurven IC er større enn ved punkt A (tangenten ved E er brattere enn tangenten ved A). Det følger derfor at MRS xy er større ved E enn ved A på likegyldighetskurven IC. Med andre ord, siden mer av X har blitt erstattet med Y, har MRS xy økt.

Ovennevnte figur 8.8 (a) og fig. 8.8 (b) er tegnet for å vise at hvis likegyldighetskurver var konkave mot opprinnelsen, ville det bety at den marginale substitusjonshastigheten av X for Y økte etter hvert som forbrukeren fikk mer og mer av X i stedet for Y. Men dette bryter helt klart vår grunnleggende antakelse om forbrukerens oppførsel som sier at MRS avviser når forbruker erstatter mer og mer av X for Y. Hvis prinsippet om å redusere den marginale substitusjonsgraden er gyldig, er likegyldigheten kurven kan ikke være konkav til opprinnelsen.

På samme måte kan likegyldighetskurven ikke være en rett linje, bortsett fra når varer er perfekte erstatninger. En rett linje likegyldighetskurve vil bety at MRS xy forblir konstant ettersom flere enheter av X erverves i stedet for Y. Som vist i fig. 8.9 at på en rett linje likegyldighetskurve mengden Y som forbrukeren er villig til å gi opp for hver ekstra enhet av X forblir den samme som mer og mer av X erstattes av Y, det vil si at MRS forblir konstant.

Siden MRS er lik skråningen av likegyldighetskurven på et punkt på den, og fordi en rett linje har den samme skråningen gjennom, vil derfor den rette linjen likegyldighetskurve bety den samme MRS xy, gjennom. Men som sagt over, MRS xy, kan ikke forbli konstant, bortsett fra når varer tilfeldigvis er perfekte erstatninger. Normal forbrukeres oppførsel avslører at når varer er mindre enn perfekte erstatninger MRS xy, faller det vanligvis fordi mer av god X erstattes av Y. Det konkluderes derfor at likegyldighetskurven normalt ikke kan være en rett linje.

Den tredje muligheten for likegyldighetskurve i denne forbindelse er at den kan være konveks til opprinnelsen, og dette er formen som likegyldighetskurver normalt har. Dette er slik at likegyldighetskurver som er konvekse til opprinnelsen stemmer overens med prinsippet om å redusere den marginale substitusjonshastigheten av X for Y. Som vist på fig. 8.4, når likegyldighetskurven er konveks til opprinnelsen, MRS, reduseres det mer av X erstattes av Y. Vi konkluderer derfor med at likegyldighetskurver generelt er konvekse til opprinnelsen.

Vår antagelse om den reduserende MRS xy og konveksiteten av likegyldighetskurver er basert på observasjonen av den faktiske oppførselen til den normale forbruker. Når vi kommer til å diskutere forbrukernes likevekt, skal vi se at likegyldighetskurver som er enten konkave eller rette linjer når de sees fra opprinnelsen, ville antydet forbrukerens oppførsel som er i strid med den som generelt observeres i det virkelige liv.

Hvis likegyldighetskurver var konkave eller rette linjer, ville forbrukeren bukket under for monomani, det vil si at han ville kjøpe og konsumere bare en vare. Vi vet at forbrukere i den faktiske verden generelt ikke kjøper og forbruker en vare. Det er av denne grunn at vi avviser likegyldighetskurver av konkave eller rettlinjede former og antar at likegyldighetskurver normalt er konvekse til opprinnelsen.

Graden av konveksitet for en likegyldighetskurve avhenger av fallhastigheten i den marginale substitusjonshastigheten av X for Y. Når to varer er perfekte erstatninger for hverandre, er likegyldighetskurven en rett linje som marginale substitusjonshastighet forblir konstant .

En rett linje likegyldighetskurve for perfekte erstatninger er vist på fig. 8.9. Jo bedre erstatninger de to varene er for hverandre, desto nærmere nærmer likegyldighetskurven seg til den rette linjen, slik at når de to varene er perfekte erstatninger, er likegyldighetskurven en rett linje.

Jo større fall i marginal substitusjonshastighet er, jo større er konveksiteten til likegyldighetskurven. Jo mindre letthet som to varer kan erstattes med hverandre, desto større blir fallet i den marginale substitusjonsraten. I mer vanlige tilfeller, der de to varene kan erstattes med hverandre, men ikke er perfekte erstatninger, vil likegyldighetskurven være konveks til opprinnelsen. Perfekt erstatning og perfekt komplement står i motsatte ender av substitusjonsskalaen. Mellom disse finnes de fleste tilfeller, som likegyldighetskurver er konvekse for opprinnelsen.

Eiendom III. Likegyldighetskurver kan ikke krysse hverandre:

Tredje viktige egenskap ved likegyldighetskurver er at de ikke kan krysser hverandre. Med andre ord, bare en likegyldighetskurve vil passere gjennom et punkt i likegyldighetskartet. Denne egenskapen følger av antakelser om at mer av en vare er bedre enn mindre, og preferanse eller likegyldighet for en forbruker er transitive. Denne egenskapen kan enkelt bevises ved først å gjøre at de to likegyldighetskurvene kutter hverandre og deretter viser det absurde eller selvmotsigende resultatet det fører til.

I fig. 8.10 er to likegyldighetskurver vist å skjære hverandre i punkt C. Ta nå punkt A på likegyldighetskurve IC 2 og punkt B på likegyldighetskurve IC 1 vertikalt under A. Siden likegyldighetskurve representerer de kombinasjoner av to varer som gir like tilfredshet for forbrukeren vil kombinasjonene representert ved punkt A og C gi forbrukeren like tilfredshet fordi begge ligger på den samme likegyldighetskurven IC 2 . På samme måte vil kombinasjonene B og C gi forbrukeren like tilfredshet; begge er på samme likegyldighetskurve IC 1 .

Hvis kombinasjon A er lik kombinasjon C når det gjelder tilfredshet, og kombinasjon B er lik kombinasjon C, følger det at kombinasjonen A vil være ekvivalent med B når det gjelder tilfredshet. Men et blikk på fig. 8.10 vil vise at dette er absurd konklusjon siden kombinasjon A inneholder mer god Y enn kombinasjon B, mens mengden god X er den samme i begge kombinasjonene.

Dermed vil forbrukeren definitivt foretrekke A til B, det vil si at A vil gi mer tilfredshet for forbrukeren enn B. Men de to likegyldighetskurvene som kutter hverandre fører oss til en absurd konklusjon av at A er lik B når det gjelder tilfredshet. Vi konkluderer derfor med at likegyldighetskurver ikke kan kutte hverandre.

Et annet poeng som er verdt å nevne i denne forbindelse er at likegyldighetskurvene ikke engang kan møte eller berøre hverandre eller være tangent til hver avskåret hverandre på et tidspunkt. Møtet med to likegyldighetskurver på et tidspunkt vil også føre oss til en absurd konklusjon. Det samme argumentet holder godt som utviklet ovenfor i tilfelle kryss.

Eiendom IV. En høyere likegyldighetskurve representerer et høyere nivå av tilfredshet enn en lavere likegyldighetskurve:

Den siste egenskapen til likegyldighetskurven er at en høyere likegyldighetskurve vil representere et høyere nivå av tilfredshet enn en lavere likegyldighetskurve. Med andre ord, kombinasjonene som ligger på en høyere likegyldighetskurve vil være å foretrekke fremfor kombinasjonene som ligger på en lavere likegyldighetskurve.

Vurdere likegyldighetskurver IC 1 og IC 2 i fig. 8.11. IC 2 er en høyere likegyldighetskurve enn IC 1 Kombinasjon Q er tatt på en høyere likegyldighetskurve IC 2 og kombinasjon S på en lavere likegyldighetskurve IC 1 . Kombinasjon Q på den høyere likegyldighetskurven IC 2 vil gi forbrukeren mer tilfredshet enn kombinasjoner S på den nedre likegyldighetskurven IC 1 IC 2 fordi kombinasjonen Q inneholder mer av både varene X og Y enn kombinasjonen S.

Derfor ved at antakelse om at mer av en vare er bedre enn mindre, må forbrukeren foretrekke Q fremfor S. Og ved transittivitetsforutsetninger fortrinnsrett eller likegyldighet for en forbruker er transitive, vil han foretrekke enhver annen kombinasjon på IC 2 (som alle er likegyldige med Q ) til hvilken som helst kombinasjon på IC, (som alle er likegyldige med S). Vi konkluderer derfor at en høyere likegyldighetskurve representerer det høyere nivået av tilfredshet og at kombinasjoner på den vil være å foretrekke fremfor kombinasjonene på en lavere likegyldighetskurve.

Terminalpapir nr. 4. Likegyldighetskurver for perfekte erstatninger og perfekte komplementer:

The degree of convexity of art indifference curve depends upon the rate of fall in the marginal rate of substitution of X for Y. As stated above, when two goods are perfect substitutes of each other, the indifference curve is a straight line on which marginal rate of substitution remains constant. Straight-line indifference curves of perfect substitutes are shown in Fig. 8.12.

The better substitutes the two goods are for each other, the closer the indifference curve approaches to the straight-line so that when the two goods are perfect substitutes, the indifference curve is a straight line. In case of perfect substitutes, the indifference curves are parallel straight lines because the consumer equally prefers the two goods and is welling to exchange one good for the other at a constant rate.

As one moves along a straight-line indifference curve of perfect substitutes marginal rate of substitution of one good for another remains constant. Examples of goods that are perfect substitutes are not difficult to find in the real world. For example, Dalda and Rath Vanaspati, two different brands of cold drink such as Pepsi Cola and Cola Cola. The greater the fall in marginal rate or substitution, the greater the convexity of the indifference curve.

The less the ease with which two goods can be substituted for each other, the greater will be the fall in the marginal rate of substitution. At the extreme, when two goods cannot at all be substituted for each other, that is, when the two goods are perfect complementary goods, as for example gasoline and coolant in a car, the indifference curve will consist of two straight lines with a right angle bent which is convex to the origin as shown in Fig. 8.13 perfect complementary goods are used in a certain fixed ratio.

As will be seen in Fig. 8.13, the left-hand portion of an indifference curve of the perfect complementary goods is a vertical straight line which indicates that an infinite amount of Y is necessary to substitute one unit of X, and the right- hand portion of the indifference curve is a horizontal straight line which means that an infinite amount of X is necessary to substitute one unit of Y.

All this means that the two perfect complements are used in a certain fixed ratio and cannot be substituted for each other. In Fig. 8.13 two perfect complements are consumed in the ratio, 3X: 2Y. Complements are thus those goods which are used jointly in consumption so that their consumption increases or decreases simultaneously. Pen and ink, right shoe and left shoe, automobile and petrol, sauce and hamburger, typewriter and typists are some examples of perfect complements.

Term Paper # 5. Consumer's Equilibrium: Maximising Satisfaction :

We are now in a position to explain with the help of indifference curves how a consumer reaches equilibrium position. A consumer is said to be in equilibrium when he is buying such a combination of goods as leaves him with no tendency to rearrange his purchases of goods. He is then in a position of balance in regard to the allocation of his money expenditure among various goods.

In the indifference curve technique the consumer's equilibrium is discussed in respect of the purchases of two goods by the consumer. As in the cardinal utility analysis, in the indifference curve analysis also it is assumed that the consumer tries to maximize his satisfaction. In other words, the consumer is assumed to be rational in the sense that he aims at maximising his satisfaction.

Besides, we shall make the following assumptions to explain the equilibrium of the consumer:

(1) The consumer has a given indifference map exhibiting his scale of preferences for various combinations of two goods, X and Y.

(2) He has a fixed amount of money to spend on the two goods. He has to spend whole of his given money on the two goods.

(3) Prices of the goods are given and constant for him. He cannot influence the prices of the goods by buying more or less of them.

(4) Goods are homogeneous and divisible.

To show which combination of two goods, X and Y, the consumer will decide to buy and will be in equilibrium position, his indifference map and budget line are brought together. As seen above, while indifference map portrays consumer's scale of preferences between various possible combinations of two goods, the budget line shows the various combinations which he can afford to buy with his given money income and given prices of the two goods.

Consider Fig. 8.19 in which we depict consumer's indifference map together with the budget line BL. Good X is measured on the X-axis and good Y is measured on the Y-axis. With given money to be spent and given prices of the two goods, the consumer can buy any combination of the goods which lies on the budget line BL. Every combination on the budget line BL costs him the same amount of money.

In order to maximise his satisfaction the consumer will try to reach the highest possible indifference curve which he could with a given expenditure of money and given prices of the two goods. Budget Constraint forces the consumer to remain on the given budget line, that is, to choose a combination from among only those which lie on the given budget line.

It will be seen from Fig. 8.19 that the various combinations of the two goods lying on the budget line BL and which therefore the consumer can afford to buy do not lie on the same indifference curve; they lie on different indifference curves. The consumer will choose that combination on the budget line BL which lies on the highest possible indifference curve. The highest indifference curve to which the consumer can reach is the indifference curve to which the budget line BL is tangent.

Any other possible combination of the two goods either would lie on a lower Good X indifference curve and thus yield less satisfaction or would be unattainable.

In Fig. 8.19 budget line BL is tangent to indifference curve IC 3 at point Q. Since indifference curves are convex to the origin, all other points on the budget line BL, above or below the point Q, would lie on lower indifference curves. Take point R which also lies on the budget line BL and which the consumer can afford to buy. Combination of goods represented by R costs him the same as the combination Q.

But, as is evident, R lies on the lower indifference curve IC X and will therefore yield less satisfaction than Q. Likewise, point S also lies on the budget line BL but will be rejected in favour of Q since S lies on the indifference curve IC 2 which is also lower than IC 3 on which Q lies. Similarly, Q will be preferred to all the other points on the budget line RI, which lies to the right of Q on the budget line, such as T and H.

It is thus clear that of all possible combinations lying on budget line BL, combination Q lies on the highest possible indifference curve IC 3 which yields maximum possible satisfaction. Of course, combinations king on indifference curves IC 4 and IC 5 will give greater satisfaction to the consumer than Q, but they are unattainable with the given money income and the given prices of the goods as represented by the budget line BL.

It is therefore concluded that with the given money expenditure and the given prices of the goods as shown by BL the consumer will obtain maximum possible satisfaction and will therefore be in equilibrium position at point Q at which the budget line BL is tangent to the indifference IC 3 . In this equilibrium position at Q the consumer will buy OM amount of good X and ON amount of good Y.

At the tangency point Q, the slopes of the budget line BL and indifference curve IC 3 are equal. Slope of the indifference curve shows the marginal rate of substitution of X for Y (MRS xy ), while the slope of the budget line indicates the ratio between the prices of two goods P x /P y . Thus, at the equilibrium point Q.

When the marginal rate of substitution of X for Y (MRS xy ) is greater or less than the price ratio between the two goods, it is advantageous for the consumer to substitute one good for the other. Thus, at points R and S in Fig. 8.19, marginal rates of substitution (MRS xy ) are greater than the given price ratio', the consumer will substitute good X for good Y and will come down along the budget line BL. He will continue to do so until the marginal rate of substitution becomes equal to the price ratio, that is, the indifference curve becomes tangent to the given budget line BL.

On the contrary, marginal rates of substitution at points H and T in Fig. 8.19 are less than the given price ratio. Therefore, it will he to the advantage of the consumer to substitute good Y for good X and accordingly move up the budget line BL until the MRS rises so as to become equal to the given price ratio.

We can therefore express the condition for the equilibrium of the consumer by either saying that the given budget line must be tangent to the indifference curve, or the marginal rate of substitution of good X for good Y must be equal to the ratio between the prices of the two goods.

Second Order Condition for Consumer Equilibrium :

The tangency between the given budget line and an indifference curve or, in other words, the equality between MRS xy, and the price ratio is a necessary but not a sufficient condition of consumer's equilibrium. The second order condition must also be fulfilled. The second order condition is that at the point of equilibrium indifference curve must be convex to the origin, or to put it in another way, the marginal rate of substitution of X for Y must be falling at the point of equilibrium.

It will be noticed from Fig. 8.19 above that the indifference curve IC 3 is convex to the origin at Q. Thus at point Q both conditions IC 3 of equilibrium are satisfied. Point Q in Fig. 8.19 is the optimum or best choice for the consumer and he will therefore be in stable equilibrium at Q.

But it may happen that while budget line is tangent to an indifference curve at a point but the indifference curve may be concave at that point. Take for instance, Fig. 8.20 where indifference curve IC 1 is concave to the origin around the point J. Budget line BL is tangent to the indifference curve IC, at point J and MRS xy, is equal to the price ratio, P x /P y .

But J cannot be a position of equilibrium because satisfaction would not be maximise here. Indifference curve IC 1 being concave at the tangency point J, there may be some points on the given budget line BL such as U and T, which will be on indifference curve higher than IC 1 . Thus, consumer by moving along the given budget line BL can go to points such as 11 and T, and obtain greater satisfaction than at J.

We therefore conclude that for the consumer to be in the following two conditions are required:

1. A given budget line must be tangent to indifference curve, or marginal rate of substitution of X for Y (MRS xy ) to the price ratio of the two goods P x /P y .

2. Indifference curve must be convex to the origin at the point of tangency.

The above explanation of consumer's equilibrium in regard to the allocation of his money expenditure on the purchases of two goods has been made entirely in terms of relative preferences of the various combinations of two goods. In this indifference curve analysis of consumer's equilibrium no use of marginal utility concept has been made which implies that satisfaction or utility obtained from the goods is measurable in the cardinal sense.

Term Paper # 6. Three Demand Theorems Based on Indifference Curve Analysis:

It follows from above that, indifference curve analysis enables us to enunciate a more general law of demand in the following composite form, consisting of three demand theorems to which the Marshallian law of demand constitutes a special case:

(а) The quantity demanded of a good varies inversely with price when the income effect is positive or nil.

(b) The quantity demanded of a good varies inversely with price when the income effect for the good is negative but is weaker than the substitution effect.

(c) The quantity demanded of a good varies directly with price when the income effect for the good is negative and this negative income effect of a change in price is larger than the substitution effect.

In the first or second case, the Marshallian law of demand holds good and we get a downward sloping demand curve. When the third case occurs, we get a Giffen good of positively sloping demand curve. Marshallian law of demand does not hold true in the third case. Marshall mentioned Giffen-good case as an exception to his law of demand.

Thus the indifference curve analysis is superior to Marshallian analysis in that it yields a more general law of demand which covers the Giffen-good case. The explanation for the occurrence of a Giffen good is that in its case the negative income effect outweighs the substitution effect. Since Marshall ignored the income effect of the change in price, he could not provide a satisfactory explanation for the reaction of the consumer to a change in the price of a Giffen good.

However, it may be pointed out that it is very hard to satisfy the above mentioned third conditions for the occurrence of the Giffen good, namely, the consumer must be spending a very large proportion of his income on an inferior good. Therefore, although Giffen case is theoretically possible the chance of its occurrence in the actual world is almost negligible.

This is because consumption of the people is generally diversified so that people spend a small proportion of their income on a single commodity with the result that price-induced income effect even when negative is generally small and cannot therefore outweigh the substitution effect.

Marshall believed that quantity demanded in actual practice could vary directly with price, and Sir Robert Giffen is said to have actually observed this phenomenon. But there is a controversy about the interpretation of this so-called Giffen phenomenon. But from our analysis, it is clear that, Giffen good case can occur in theory.

When negative income effect of the fall in the price of an inferior good is larger than substitution effect we get a positively-sloping demand curve of Giffen good. Thus Giffen good is theoretically quite possible. But, since income effect of the change in price of a single commodity in the real world is small, the negative income effect of the change in price of an inferior good is too weak to swamp the substitution effect and therefore Giffen case, although theoretically conceivable, rarely occurs in practice.

Term Paper # 7. Derivation of Individual's Demand Curve from Indifference Curve Analysis:

Price consumption curve traces the effect of a change in price on the quantity demanded of a good. But price consumption curve does not directly relate price with quantity demanded. In indifference curve diagram price is not explicitly shown on the Y-axis. On the other hand, demand curve directly relates price with quantity demanded, price being shown on Y-axis and quantity demanded on the X-axis.

A demand curve shows how much quantity of a good will be purchased or demanded at various prices, assuming that tastes and preferences of a consumer, his income, prices of all related goods remain constant. This demand curve showing explicit relationship between price and quantity demanded can be derived from price consumption curve of indifference curve analysis.

In Marshallian utility analysis, demand curve was derived on the assumptions that utility was quantitatively measurable and marginal utility of money remained constant with the change in price of the good. In the indifference curve analysis, demand curve is derived without making these dubious assumptions.

Let us suppose that a consumer has got income of Rs. 300 to spend on goods. In Fig. 8.38 money is measured on the Y-axis, while the quantities of the good X whose demand curve is to be derived is measured on the X-axis. An indifference map of a consumer is drawn along with the various budget lines showing different prices of the good X. Budget line PL, shows that price of the good X is Rs. 15 per unit.

As the price of good X falls from Rs. 15 to Rs. 10, the budget line shifts to PL 2 . Budget line PL 2 shows that price of good X is Rs. 10. With a further fall in price to Rs. 7.5 the budget line takes the position PL 3 . Thus PL 3 shows that price of good X is Rs. 7.5. When the price of good X falls to Rs. 6, PL 4 is the relevant budget line.

The various budget lines obtained are shown in the column 2 of the following table. Tangency points between the various budget lines and indifference curves, which when joined together by a line constitute the price consumption curve which shows the amounts of good X purchased or demanded at the corresponding prices.

With the budget line PL 1 the consumer is in equilibrium at point Q, on the price consumption curve at which the budget line PL, is tangent to indifference curve IC 1 . In his equilibrium position at Q, the consumer is buying OA units of the good X. In other words, it means that the consumer demands OA units of good X at price Rs. 15.

When price falls to Rs. 10 and thereby the budget line shifts to PL 2, the consumer comes to be in equilibrium at point Q 2 of the price-consumption curve where the budget line PL 2 is tangent to indifference curve IC 2 . At Q 2, the consumer is buying OB units of good X. In other words, the consumer demands OB units of the good X at price Rs. 10.

Likewise, with budget lines PL 3 and PL 4, the consumer is in equilibrium at points Q 3 and Q 4 of price consumption curve and is demanding OC units and OD units of good X at price Rs. 7.5 and Rs. 6 respectively. It is thus clear that from the price consumption curve we can get information which is required to draw the demand curve showing directly the amounts demanded of the good X against various prices.

With the above information we draw up the demand schedule in the table given as follows:

The adjoining demand schedule which has been derived from the indifference curves diagram can be easily converted into a demand curve with price shown on the Y-axis and quantity demanded on the X-axis. It will be easier if this demand curve is drawn rightly below the indifference curves diagram. This has been done so in Fig. 8.39. In the diagram at the bottom, on the X-axis the quantity demanded is shown as in indifference curves diagram above, but on the Y-axis in the diagram at the bottom price per unit of the good X is shown instead of total money.

In order to obtain the demand curve, various points K, L, S and T representing the demand schedule of the above table are plotted. By joining the points K, L, S and T we get the required demand curve DD.

Term Paper # 8. Superiority of Indifference Curve Analysis :

We are now in a position to compare the indifference curve analysis with Marshallian cardinal utility analysis. It is now widely believed that indifference curve analysis makes a define improvement upon the Marshallian cardinal utility analysis. It has been asserted the whereas Marshallian cardinal utility analysis assumes 'too much' it explains 'too little'. On the other hand, the' indifference curve analysis explains more by taking fewer as well as less restrictive assumptions.

It may be noted that there are some similarities in these two theories of demand:

1. First, both these theories assume that consumers are rational and therefore try to maximize utility or satisfaction.

2. Second, both these theories use psychological or introspective method to explain consumer's behaviour.

3. Thirdly, both these theories of demand assume in some form diminishing marginal utility or desire for a commodity as a consumer takes more units of a commodity. In this connection it is generally believed that the principle of diminishing marginal rate of substitution is similar to the law of diminishing marginal utility of Marshallian utility analysis.

After having pointed out the similarities between the two types of analysis, we now turn to study the differences between the two and to show how far indifference curve analysis is superior to the Marshallian cardinal utility analysis.

Dissimilarities in these two theories of demand:

1. Ordinal vs. Cardinal Measurability of Utility:

In the first place, Marshall assumes utility to be cardinally measurable. In other words, he believes that utility is quantifiable, both in principle and in actual practice. According to this, the consumer is able to assign specific amounts to the utility obtained by him from the consumption of a certain amount of a good or a combination of goods. Further, these amounts of utility can be added and compared in the same manner as weights, lengths, heights, etc.

According to the critics, the assumption of cardinal measurement of utility is very strong, it demands too much from the human mind. They assert that utility is a psychological feeling and the cardinal measurement of utility assumed by Marshall and others is therefore unrealistic. Critics hold that the utility possesses only ordinal magnitude and cannot be expressed in cardinal terms.

Therefore, the indifference curve analysis assumes that utility is merely orderable and not quantitative. In other words, indifference curve technique assumes what is called 'ordinal measurement of utility'. According to this, the consumer is capable of comparing different utilities or satisfactions in the sense whether one level of satisfaction is equal to, lower than, or higher than another.

The advocates of indifference curve technique assert that for the purpose of explaining consumer's behaviour and deriving the law of demand, it is quite sufficient to assume that the consumer is able to rank his preferences consistently. It is obvious that the ordinal measurement of utility makes a less strong assumption and sounds more realistic than cardinal measurement of utility. This shows that the indifference curve analysis of demand which is based upon the ordinal utility hypothesis is superior to Marshall's cardinal utility analysis.

2. Analysis of Demand without Assuming Constant Marginal Utility of Money:

Another distinct improvement made by indifference curve technique is that unlike Marshall it explains consumer's behaviour and derives demand theorem without the assumption of constant marginal utility of money. In indifference curve analysis, it is not necessary to assume constant marginal utility of money.

It has already been seen; Marshall assumed that the marginal utility of money remained constant when there occurred a change in the price of a good. The Marshallian demand analysis based upon constancy of marginal utility of money is not applicable to multi-commodity model.

In words, the Marshallian demand theorem cannot genuinely be derived from the marginal utility hypothesis except in one commodity model, without contradicting the assumption of constant marginal utility of money. On the other hand, indifference curve technique using ordinal utility hypothesis can validly derive the demand theorem without the assumption of constant marginal utility of money. In fact, giving up the assumption of constant marginal utility of money enables the indifference curve analysis to enunciate a more general demand theorem.

3. Greater Insight into Price Effect:

The superiority of indifference curve analysis further lies in the fact that it makes greater insight into the effect of the price change on the demand for a good by distinguishing between income and substitution effects. The indifference curve technique splits up the price effect analytically into its two component parts- substitution effect and income effect.

The distinction between the income effect and the substitution effect of a price change enables us to gain a better understanding of the effect of a price change on the demand for a good. The amount demanded of a good generally rises as a result of the fall in its price due to two reasons. First, because real income rises as a result of the fall in price (income effect) and, secondly, because the good whose price falls becomes relatively cheaper than others and therefore the consumer substitutes it for others (substitution effect).

But, Marshall by assuming constant marginal utility of money ignored the income effect of a price change. He failed to understand the composite character of the effect of a price change. Thus JR. Hicks writes, “The distinction between direct and indirect effects of a price change is accordingly left by the cardinal theory as an empty box, which is crying out to be filled. But it can be filled”.

Further, Tapas Majumdar writes “The efficiency and precision with which Hicks-Allen approach can distinguish between the 'income' and 'substitution' effects of a price change really leaves the cardinalist argument in a very poor state indeed.”

4. Deriving a more General and Adequate 'Demand Theorem':

A distinct advantage of the technique of dividing the effect of a price change into income and the substitution effects employed by the indifference curve analysis is that it enables us to enunciate a more general and a more inclusive theorem of demand than the Marshallian law of demand. In the case of most of the normal goods in the world, both the income effect and the substitution effect work in the same direction, that is to say, they tend to increase the amount demanded when the price of a good falls.

The income effect ensures that when the price of a good falls, the consumer buys more of it because he can now afford to buy more of it; the substitution effect ensures that he buys more of it because it has now become relatively cheaper and is, therefore, profitable to substitute it for others. This thus accounts for the inverse price- demand relationship (Marshallian law of demand) in the case of normal goods.

When a certain good is regarded by the consumer to be an inferior good, he will tend to reduce its consumption as a result of the increase in his income. Therefore, when the price of an inferior good falls, the income effect so produced would work in the opposite direction to that of the substitution effect.

But so long as the inferior good in question does not claim a very large proportion of consumer's total income, the income effect will not be strong enough to outweigh the substitution effect. In such a case therefore the net effect of the fall in price will be to raise the amount demanded of the good. It follows that even for most of the inferior goods, the Marshallian law of demand holds good as in case of normal goods.

But it is possible that there may be inferior goods for which the income effect of a change in price is larger in magnitude than the substitution effect. This is the case of Giffen goods for which the Marshallian law of demand does not hold good. In such cases the negative income effect outweighs the substitution effect so that the net effect of the fall in price of the good is the reduction in demand for it. Thus, amount demanded of a Giffen good varies directly with price.

It is clear from above that by breaking the price effect into income effect and substitution effect, the indifference curve analysis enables us to arrive at a general and a more inclusive theorem of demand in the following composite form:

(a) The demand for a commodity varies inversely with price when the income effect for that commodity is nil or positive as substitution effect is always present and tends to increase the quantity demanded of the commodity whose price falls and vice-versa.

(b) The demand for a commodity varies inversely with price when the income effect is negative but this negative income effect of the price change is smaller than the substitution effect.

(c) The demand for a commodity varies directly with price when the income effect is negative and this negative income effect of the price change is larger than the substitution effect.

In the case of (a) and (b) the Marshallian law of demand holds while in case of (c) we have a Giffen good case which is exception to the Marshallian law of demand. Marshall could not account for 'Giffen Paradox'. Marshall was not able to provide explanation for 'Giffen Paradox' because by assuming constant marginal utility of money, he ignored the income effect of the price change.

5. Indifference Curve Analysis can Explain Substitute and Complementary Relationships between Goods:

Marshall's cardinal utility analysis is based upon the hypothesis of independent utilities. This means that the utility which the consumer derives from any commodity is a function of the quantity of that commodity and of that commodity alone. In other words, utility obtained by the consumer from a commodity is independent of that derived from any other. By assuming independent utilities Marshall completely bypassed the relation of substitution and complementarily between commodities.

Demand analysis based upon the hypothesis of independent utilities leads us to the conclusion “that in all cases a reduction in the price of one commodity only will either result in an expansion in the demand for all other commodities or in a contraction in the demands for all other commodities”. But his is, quite contrary to the common cases found in the real world.

In the real world, it is found that as a result of the fall in price of a commodity the demand for some commodities expands while the demand for others contracts. We thus see that Marshall's analysis based upon 'independent utilities' does not take into account the complementary and substitution relations between goods. This is a great flaw in Marshall's cardinal utility analysis.

On the other hand, this flaw is not present in Hicks-Allen indifference curve analysis which does not assume independent utilities and duly recognizes the relation of substitution and complementarily between goods. Hicks-Allen indifference curve technique by recognizing interdependence of utilities is in a better position to explain related goods. By breaking up price effect into substitution and income effects by employing the technique of compensating variation income, Hicks succeeded in explaining complementary and substitute goods in terms of substitution effect alone.

6. Analysing Consumer's Demand with Less Restrictive and Fewer Assumptions:

It has been shown above that both the Hicks-Allen indifference curve theory and Marshall's cardinal theory arrive at the same condition for consumer's equilibrium. Hicks-Allen condition for consumer's equilibrium, that is, MRS must be equal to the price ratio amounts to the same thing as Marshall's proportionality rule of consumer's equilibrium. But even here indifference curve ordinal approach is an improvement upon the Marshall's cardinal theory in so far as the former arrives at the same equilibrium condition with less restrictive and fewer assumptions.

Dubious Assumptions such as:

(i) Utility is quantitatively measurable,

(ii) Marginal utility of money remains constant, and

(iii) Utilities of different goods are independent of each other, on which Marshall's cardinal theory is based, are not made in indifference- curve's ordinal utility theory.

Term Paper # 9. Is Indifference Curve Analysis “The Old Wine in a New Bottle”?

But superiority of indifference curve theory has been denied by some economists; foremost among them are Prof. DH Robertson, FH Knight, and WE Armstrong. Prof. Knight Remarks, “indifference curve analysis of demand is not a step forward; it is in fact a step backward.” Prof. DH Robertson is of the view that the indifference curve technique is merely “the old wine in a new bottle”.

The indifference curve analysis, according to him, has simply substituted new concepts and equations in place of the old ones, while the essential approach of the two types of analyses is the same. Instead of the concept of 'utility', the indifference curve technique has introduced the term 'preference' and scale of preferences.

In place of cardinal number system of one, two, three, etc., which is supposed to measure the amount of utility derived by the consumer, the indifference curves have the ordinal number system of first, second, third, etc., to indicate the order of consumer's preferences. The concept of marginal utility has been sub-situated by the concept of marginal rate of substitution. And against the Marshallian 'proportionality rule' as a condition for consumer's equilibrium, indifference curve approach has advanced the condition of equality between the marginal rate of substitution and the price ratio.

Expressing the view that, the concept of marginal rate of substitution in indifference curve analysis, represents the reintroduction of the concept of marginal utility in demand analysis.

Prof. Robertson says: “In his earlier book Value and Capital Hick's treatment involved making an assumption about the convexity of those 'indifference curves' which appeared to some of us to involve reintroduction of marginal utility in disguise.”

Thus, according to Prof. Robertson the use of marginal rate of substitution implies the presence of cardinal element in indifference curve technique. In going from one combination to another on an indifference curve, the consumer is assumed to be able to tell what constitutes his compensation in terms of a good for the loss of a marginal unit of' another good, that is, he is able to tell his marginal rate of substitution of one good for another.

Thus, it has, therefore, been held that the concept of marginal rate of substitution and the idea of indifference based upon it essentially involves an admission that utility is quantifiable in principle. However, this is not correct interpretation of the concept of marginal rate of substitution. As Hicks has pointed out, we need not assume measurability of marginal utilities in principle in order to know the marginal rate of substitution.

He says, “All that we shall be able to measure is what the ordinal theory grants to be measurable-namely the ratio of the marginal utility of one commodity to the marginal utility of another.”

This means that MRS can be obtained without actually measuring marginal utilities. If a consumer, when asked, is prepared to accept 4 units of good Y for the loss of one marginal unit of X, MRS of X for Y is 4: 1. 'We can thus directly derive the ratio indicating MRS without measuring marginal utilities by offering him how much compensation in terms of good Y the consumer would accept for the loss of a marginal unit of X.

It has been further contended by Robertson and Armstrong that it is not possible to arrive at the Hicksian principle of diminishing marginal rate of substitution without making use of the 'Marshallian framework' of the concept of marginal utility and the principle of diminishing marginal utility. It is asked why MRS of X for Y diminishes as more and more of X is substituted for Y?

The critics point out that the marginal rate of substitution (MRS) diminishes and the indifference curve becomes convex to the origin, because as the consumer's stock of X increases, the marginal utility of X falls and that of Y increases. They thus hold that Hicks and Allen have not been able to derive the basic principle of diminishing marginal rate of substitution independently of the law of diminishing marginal utility.

They contend that by a stroke of terminological manipulation, the concept of marginal utility has been relegated to the background, but it is there all the same. They, therefore, assert that “the principle of diminishing marginal rate of substitution is as much determinate or indeterminate as the poor law of diminishing marginal utility”.

However, even this criticism of indifference curve approach advanced by the defenders of the Marshallian cardinal utility analysis is not valid. The derivation of marginal rate of substitution does not depend upon the actual measurement of marginal utilities.

While the law of diminishing marginal utility is based upon the cardinal utility hypothesis (ie, utility is quantifiable and actually measurable), the principle of marginal rate of substitution is based upon the ordinal utility hypothesis (ie, utility is mere orderable). As a consumer gets more and more units of good X, his strength of desire for it (though we cannot measure it in itself) will decline and therefore he will be prepared to forgo less and less of Y for the gain of a marginal unit of X.

It is thus clear that the principle of diminishing marginal rate of substitution is based upon purely ordinal hypothesis and is derived independently of cardinal concept of marginal utility, though both laws reveal essentially the same phenomenon. The derivation of the principle of diminishing marginal rate of substitution by using ordinal utility hypothesis and being quite independent of the concept of marginal utility is a great achievement of the indifference curve analysis.

We therefore agree with Prof. Hicks who claims that “the replacement of the principle of diminishing marginal utility by the principle of diminishing marginal rate of substitution is not a mere translation. It is a positive change in the theory of consumer's demand”.

It follows from what has been said above that indifference curve analysis of demand is an improvement upon the Marshallian utility analysis and the objections that the former too involves cardinal elements are groundless. It is of course true that the indifference curve analysis suffers from some drawbacks and has been criticized on various grounds, as explained below, but as far as the question of indifference curve technique versus Marshallian utility analysis is concerned, the former is decidedly better.

Term Paper # 10. Critique of Indifference Curve Analysis :

Indifference curve analysis has come in for criticism on several grounds. In the first place, it is argued that the indifference curve approach for avoiding the difficulty of measuring utility quantitatively is forced to make unrealistic assumption that the consumer possesses complete knowledge of his whole scale of preferences or indifference map. The indifference curve approach, so to say, falls from the frying pan into the fire.

The indifference curve analysis envisages a consumer who carries in his head innumerable possible combinations of goods and relative preferences in respect of them. It is argued: Is not this carrying into his head all his scales of preferences too formidable a task for a real human being? Hicks himself admits this drawback.

When revising his demand theory based on indifference curves, he says that “one of the most awkward of the assumptions into which the older theory appeared to be impelled by its geometrical analogy was the notion that the consumer is capable of ordering all conceivable alternatives that might possibly be presented to him all the positions which might be represented by points on his indifference map. This assumption is so unrealistic that it was bound to be a stumbling block.” This is one of the reasons why Hicks has given up indifference curves in his Revision of Demand Theory.

Further, another unrealistic element is present in indifference curve analysis. It is pointed out that such curves include even the most ridiculous combinations which may be far removed from his habitual combinations. For example, while it may be perfectly sensible to compare whether three pairs of shoes and six shirts would give a consumer as much satisfaction as two pairs of shoes and seven shirts, the consumer will be at a loss to know and compare the desirability of an absurd combination such as eight pairs of shoes and one shirt.

The way the indifference curves are constructed, they include absurd combinations like the one just indicated. A further shortcoming of the indifference curve technique is that it can demonstrate and analyses consumer's behaviour effectively only in simple cases, especially those in which the choice is between the quantities of two goods only. In order to demonstrate the case of three goods, three-dimensional diagrams are needed which are difficult to understand and handle.

When more than three goods are involved, geometry altogether fails and recourse has to be made to the complicated mathematics which often tends to conceal the economic aspect of what is being done. Prof. Hicks also admits this shortcoming of indifference curve technique.

Another demerit of the geometrical nature of indifference curve analysis is that it involves the assumption of continuity “a property which the geometrical field does have, but which the economic world in general does not”. The real economic world exhibits discontinuity and it is quite unrealistic and analytically bad if we do not recognize it. This is why Hicks too has given up the assumption of continuity in his later work 'A Revision of Demand Theory.

Another important criticism against Hicks-Allen ordinal theory of demand is that it cannot formalise consumer's behaviour when uncertainty or risk is present. In other words, consumer's behaviour cannot be explained by ordinal utility theory when he has to choose among alternatives involving risk or 'uncertainty of expectation'. Von Neumann and Morgenstern and also Armstrong have asserted that “while cardinal utility theory can, the ordinal utility theory cannot formalise consumer's behaviour when we introduce “uncertainty” of expectations with regard to the consequences of choice.”

Further, Prof. Samuelson has criticized the indifference curve approach for being predominantly introspective. Prof. Samuelson himself has developed a behaviorist method of deriving the theory of demand. He seeks to enunciate demand theorem from observed consumer's behaviour. He regards the behavioristic approach, as being 'scientific'. His theory is based upon the strong-ordering hypothesis, namely, 'choice reveals preference.' Samuelson thinks that his theory removes the last vestiges of the psychological analysis in the explanation of consumer's demand.


 

Legg Igjen Din Kommentar