Mangler ved Det internasjonale pengefondet (IMF)

Følgende punkter belyser de tretten store manglene ved International Monetary Fund (IMF).

Mangel nr. 1. Begrenset omfang:

Det internasjonale pengefondet har et meget begrenset omfang, ettersom det strengt tatt håndterer ubalansen i betalingene som oppstår ved dagens handelstransaksjoner.

På den andre siden unnlater den å justere tilbakebetalingene av krigslån eller av sperret start eller med eksport og import av kapital.

Videre gir den bare økonomisk hjelp til de land som har et midlertidig underskudd i betalingsbalansen. Denne retten er også nesten reserve til fordel for utviklede medlemsland.

Mangel nr. 2. Likegyldig behandling:

En annen mangel ved fondet er at fondet vedtar diskriminerende politikk til fordel for visse land i den daglige funksjonen. Det sies at IMF bare er en "Rike landeklubb." Den gir spesiell behandling til vestlige land, mens den ignorerer interessene til tilbakestående og underutviklede land.

Alle beslutninger tas etter de rike nasjoners ønsker. Selv om de gir beskjed om fondets direktiver, blir det ikke tatt noen disiplinære tiltak mot dem.

Mangel nr. 3. Uvitenskapelig fiksering av kvoter:

Det påpekes at fiksering av kvoter kun har vært av uvitenskapelig grunnlag. Det er ingen annen mening å si at bare økonomiske og politiske hensyn tas. Bare rike nasjoner som USA og Storbritannia har blitt husket på tidspunktet for fastsettelse av kvoter.

Med andre ord, de mindre utviklede landene får trinns mors behandling i fiksering av kvoter for deres behov for internasjonal likviditet. Det argumenteres imidlertid for at det må være en viss kobling mellom IMF-kvoter og landets behov.

Mangel nr. 4. Unnlatelse av å fjerne valutakontroller:

IMF har fullstendig ikke klart å nå målet om å eliminere valutakontroll og handelsrestriksjoner. Det har ikke lyktes å begrense utenrikshandel i medlemsland. I nåtiden inntar selv de mest utviklede land som USA og Storbritannia beskyttelsespolitikk innen handelsfeltet. Hvordan det forventes tiltak fra deres side fra andre medlemsland.

Mangel nr. 5. Klarer ikke å oppnå utvekslingsstabilitet:

Fondet blir kritisert for å oppnå målet om børsstabilitet. Med andre ord, det kunne ikke opprettholde fullstendig stabilitet i valutakurser. For eksempel har valutakursene i forskjellige land kontinuerlig endret seg til tross for at fondet eksisterer. Frankrike har gjort devalueringen av sin valuta mot opposisjonen fra Fund. Dermed er svikt i valutastabilitet IMFs største mangel.

Mangel nr. 6. Ingen løsning av likviditetsproblem:

Fondet kunne ikke gå foran med å nå sitt hovedmål å fremme internasjonal likviditet til sine medlemsland ved å låne ut eller selge utenlandsk valuta ut av aksjen. Selv om fondet hadde tatt visse skritt for å forbedre likviditeten til økonomiske ressurser, men det kunne ikke finne noen solid løsning på problemet.

I denne retningen er ordningen med spesielle tegnerettigheter et skritt. Fortsatt har det ikke vært noen merkbar forbedring i likviditetssituasjonen.

Feil nr. 7. Unnlatelse av å takle problemet med dollarsystemet:

En annen innvending hevdes at IMF ikke klarte å takle problemet med petro-dollar. Til tross for stor dollarmangel som sterlinglandene følte, klarte ikke fondet å erklære dollar for en "knapp valuta" og iverksette nødvendige tiltak for å gjøre dollaren fritt tilgjengelig.

Feil nr. 8. Dominans av utviklingsland:

Det har med rette blitt observert av noen kritikere at vestlige land legger mer press for å få fjernet handelskontrollene slik at deres handel kan blomstre. Men det er ikke til fordel for underutviklede land å fjerne en slik kontroll over handel.

Faktisk er fondet dominert av de økonomisk utviklede landene, mens deres motpartnere, dvs. underutviklede land, står overfor problemet med ustabilitet i eksportprisene som gir opphav til svingningene i eksportinntektene.

På den andre siden skaper import utover tilgjengelig valuta også problemet med ustabilitet i landet. Fondets suksess avhenger således bare av i hvilken grad utviklingsland gjør implementeringen av utviklingsplanene sine og opprettholder finansiell stabilitet. I denne forbindelse er IMFs rolle ganske utilfredsstillende.

Mangel nr. 9. Ingen bestemmelse for automatisk omvurdering av valuta:

En annen viktig mangel ved fondet er at det ikke gir noen verdsettelse eller omvurdering av landets valuta når landet har en kronisk gunstig betalingsbalanse. Fondet har ikke lyktes med å oppnå tiltak for økonomisk bistand til underskuddsland og for å stimulere inntektsnivået og sysselsettingen.

Følgelig har fondet absolutt ikke klart å løse problemet med de kroniske skyldnerlandene.

Mangel nr. 10. Feil antagelse av parverdier:

Fondet hadde som mål å bringe et system med gratis konvertering av valutaer og å uttrykke delverdien av deres valutaer i gull eller i løpet av amerikanske dollar, men IMF har ikke klart å nå dette målet. Valg av fondets pålydende verdier ble således dårlig anbefalt.

Mangel nr. 11. Mangelfullt medlemskap i fondets leder:

En annen lysende mangel ved fondet er at fondets utøvelse har vært så organisert under ivaretakelse av interessene til de rike landene som Amerika og Storbritannia, sannelig har disse landene dominans over den utøvende bare på grunn av mangelfull prosedyre for valg av medlemmer til den utøvende av fondet.

Mangel nr. 12. Bare sekundær rolle:

Noen kritikere har åpenlyst kritisert funksjonen til fondet og sagt at IMF ikke bare spiller sekundærrolle i internasjonale monetære forhold, men halvhjertet. Det har ikke klart å tilby fasiliteter i løpet av kort sikt. Dette har redusert fondets kredittverdighet.

Mangel nr. 13. Mest utilfredsstillende gjenkjøpssystem:

Innkjøpssystemet til fondet er mest utilfredsstillende og upraktisk for utviklingslandenes behov. Faktisk kunne den ikke kontrollere internasjonal overføring av depresjon og inflasjon.

 

Legg Igjen Din Kommentar