Bestemmelser om GATT | Internasjonal handel | Økonomi

For å oppnå prinsippene og målsettingene for GATT, var følgende bestemmelser blitt gjort: 1. Bestemmelsesnasjonen-klausulen 2. Kvantitative restriksjoner på import 3. Tollforhandlinger og tollreduksjon 4. Tilskudd og mot-veiling plikter 5 Klager og dispensasjoner 6. Tvisteløsning.

Bestemmelse nr. 1. Bestemmelsen om den mest favoriserte nasjonen:

Den viktigste bestemmelsen i GATT-avtalen var bestemmelsen om den mest favoriserte nasjonen (MFN). Essensen av denne klausulen var at hver av avtalepartene ville behandle alle andre kontraherende parter som den mest favoriserte nasjonen. Det betydde at hele ordningen under GATT-avtalen var basert på tvillingprinsipper om ikke-diskriminering og gjensidighet.

Artikkel I i GATT-avtalen forutsatte at “enhver fordel, eller fordel, privilegium eller immunitet gitt av en kontraherende part til noe produkt med opprinnelse i eller bestemt til noe annet land skal tildeles umiddelbart og ubetinget til samme produkt med opprinnelse i eller bestemt for territoriene til alle avtaleparter. ”

MFN-klausulen innebar at tollpreferansene som følge av bilaterale handelsforhandlinger mellom to medlemsland, måtte utvides på et ikke-diskriminerende og gjensidig grunnlag til alle de andre medlemslandene. I hovedsak frarådet denne klausulen medlemslandene fra å innvilge nye handelsinnrømmelser med mindre disse ble multilateralt enige.

GATT-avtalen ga også bestemmelse om Escape Clauses. LDC-er ble under visse omstendigheter sikret retten til å diskriminere. For eksempel kunne de iverksette passende tiltak for å motvirke dumping og eksportsubsidier, men bare mot de krenkende land. De utviklede vestlige landene fikk utvide spesielle innrømmelser i handel til sine tidligere kolonier.

Bestemmelse nr. 2. Kvantitative importrestriksjoner:

Det var forbud mot avtalepartene å innføre kvantitative restriksjoner på import som importkvoter og importlisenser, i henhold til artikkel XI i GATT-avtalen.

Unntakene var imidlertid tillatt under visse definerte omstendigheter:

(i) Landene kunne benytte seg av dem, hvis ikke ellers var betalingsbalansejusteringene vanskelig. I den forbindelse ble det spesifisert at fiksering av importkvote skulle begrenses i den grad det er nødvendig for å kontrollere et alvorlig fall i valutareservene. Selv i en slik situasjon bør fiksering av importkvoten gjøres etter behørig samråd med IMF.

(ii) LDC-landene kunne benytte seg av importkvotebegrensning for å beskytte innenlandske næringer når bruk av toll ikke var mulig eller aktuelt. Men selv det kunne bare forsøkes under prosedyren fastsatt av GATT.

(iii) Når det gjelder jordbruk og fiskeri, kunne kvotebegrensninger anvendes, forutsatt at den innenlandske produksjonen var underlagt like begrensende kontroller.

(iv) Da et fremmed land eksporterte produkter til kunstig lave (dumpede) priser eller til subsidierte priser, fikk det berørte landet av GATT lov til å iverksette passende beskyttende tiltak inkludert innskrenking av import gjennom kvote.

(v) I tilfelle en plutselig økning i importen, fikk et medlemsland mulighet til å ta ty til en midlertidig sikring av begrensningen av importkvoter for å beskytte innenlandsk industri.

(vi) Importkvotebegrensningene kunne vedtas av et land hvis importen sannsynligvis ville skade den innenlandske produksjonskontrollen og prisstøtteprogrammene.

(vii) Landene fikk lov til å danne tollunion eller frihandelsområder i henhold til artikkel XXIV i GATT-avtalen, forutsatt at deres mål var å fremme handel mellom de konstituerende land og ikke å øke handelsbarrierer mot andre kontraherende parter.

I alle fall hvis det var et ty til kvantitative importrestriksjoner, bør det være ikke-diskriminerende. GATT hadde lagt vekt på behovet for kontinuerlig konsultasjon mellom avtalepartene om arten av BOP-problemene, alternative korrigerende tiltak og de mulige effektene av kvantitative restriksjoner på økonomien til andre avtaleparter.

De landene som fortsatte å bruke de kvantitative begrensningene, ble pålagt å varsle GATT. Hvis disse begrensningene forårsaket skade på et annet lands interesser, kan sistnevnte be om konsultasjon med landet som innfører begrensninger under GATT. Hvis konsultasjonene ikke ga resultater, kunne det klagende landet påberope seg bestemmelsene i artikkel XVIII i GATT, der sistnevnte fikk fullmakt til å innstille konsesjoner eller andre forpliktelser overfor det krenkende landet.

Bestemmelse nr. 3. Tarifforhandlinger og tollreduksjon:

Siden GATT forbød alle ikke-tollbegrensninger i handel, fikk landene lov til å ty til importtoll for å beskytte den innenlandske industrien. Men samtidig anerkjente GATT at tollsatser var de viktigste hindringene for den jevne og ordnede veksten av verdenshandelen.

GATT inneholdt en forankret klausul som forsøkte å stabilisere medlemslandenes tollsatser. Artikkel II i GATT spesifiserte at alle innrømmelser gitt av kontraherende parter, som en konsekvens av forhandlingene under GATT, må føres inn i en 'plan for konsesjoner'.

En konsesjon kan antas å være en reduksjon i importtariffen eller en avtale om å binde seg, dvs. ikke for å forhøye den eksisterende avgiftssatsen. Når en konsesjon ble inkludert i konsesjonsplanen, kunne den ikke trekkes tilbake, med mindre under visse spesifiserte omstendigheter, betydde det at bestemmelser om konsesjonstidsplan, bindende klausul og tariffforhandlinger skapte en sterk innebygd skjevhet mot å senke prisene på importtariff i GATT.

Det oppfordret til hyppige forhandlinger mellom avtalepartene om å redusere importtollsatsene i betydelig grad. Forhandlingene om tollreduksjon skulle gjennomføres på et gjensidig og gjensidig fordelaktig grunnlag, idet de kontraherende parters varierende behov ble tatt i betraktning. GATT tillot bruk av et visst mål med tollbeskyttelse til de minste utviklingslandene i lys av deres spesielle behov for industriell utvikling og også for å skaffe inntekter.

Forhandlingsprosedyren vedrørende tollreduksjon under GATT var bilateralt-multilateralt. Det var bilateralt da to avtaleparter inngikk forhandlinger om tollreduksjon på et selektivt råvarebasis. Tollnedsettelsene som ble enige om mellom to forhandlingspartier, skulle gjøres gjeldende for alle avtalepartene under "Most Favored Nation" -klausulen. Dette var det multilaterale aspektet ved tariffforhandlinger.

Den bilaterale-multilaterale teknikken for forhandlinger hadde noen ulemper. For det første var gjensidighetsprinsippet skadelig for LDCs interesser. Disse landene som hovedsakelig produserte primære produkter, hadde en svak forhandlingsmakt i forhold til de utviklede landene i bilaterale forhandlinger. Som en konsekvens ble handelsbetingelsene ugunstige for dem. For det andre skapte denne forhandlingsteknikken usikkerhet og ustabilitet i tollstrukturene i mange land.

For det tredje, at forhandlingsprosedyren ikke var rettferdig for de landene som allerede hadde en lavtariffstruktur. De hadde veldig lite å tilby i bytte av konsesjoner som ble tilbudt av den andre avtalepart. Førstnevnte hadde således sannsynligvis en lav forhandlingsmakt sammenlignet med sistnevnte.

For det fjerde var denne teknikken for tollreduksjonsforhandlinger veldig treg. Prestasjonen innen tollreduksjon hadde forblitt veldig liten og ikke oppmuntrende siden vedtakelsen av GATT. Det resulterte i at bilaterale råvarer ble forlatt ved råvareforhandlinger og vekt ble skiftet til bare multilateral tollnedsettelse.

Bestemmelse nr. 4. Tilskudd og mot-veiling plikter:

Det ble anerkjent av GATT at subsidiene var alternativ til tariffer. Tokyo-runden av GATT på 1970-tallet anså det som nødvendig å spesifisere adferdsreglene knyttet til subsidier. Industrilandene gikk med på et fullstendig forbud mot eksportsubsidier for produserte produkter.

LDC-ene ble imidlertid unntatt denne bestemmelsen. Medlemslandene ble i prinsippet forpliktet til å unngå subsidier på eksport av primærprodukter. I tilfelle de ga tilskudd til slike produkter, skulle dette gjøres på en slik måte at landet som ansetter dem ikke skaffet seg mer enn rettferdig andel i verdenseksporten av de aktuelle produktene.

I tilfelle tilskuddene resulterte i skade på importlandenes interesser, ga avtalen dem tillatelse til å ta til motvekslende avgifter. Når det gjelder andre subsidier som produksjonssubsidier, fikk medlemmene lov til å bruke dem forutsatt at de varslet andre parter om ethvert subsidie ​​som sannsynligvis vil føre til at eksporten av sistnevnte faller og importen øker.

Førstnevnte bør også være forberedt på forespørsel om å inngå samråd med sistnevnte om muligheten for å redusere eller begrense slike subsidier. I tilfelle det ble funnet at noe land benyttet seg av dumping, dvs. eksportprisen for et produkt var lavere enn den innenlandske prisen, fikk det berørte landet lov til å ilegge motveksling eller antidumpingtoll i den grad dumpingen ble nøytralisert.

Landet som tar til motveksling eller antidumpingtoll, bør imidlertid ikke innføre toll med en høyere sats enn det som var nødvendig for å utligne dumpingmarginen, og den berørte industrien i importlandet skulle ikke skaffe seg en netto tilleggsbeskyttelse.

Bestemmelse nr. 5. Klager og dispensasjoner:

Artikkel XXII i GATT sørget for å behandle eventuelle klager fra en avtalepart knyttet til driften av avtalen. Den klagende parten kunne be om konsultasjon med den andre avtalepart, da førstnevnte mente at en handling fra sistnevnte ugyldiggjorde eller svekket fordelene som tilflyter det landet i henhold til avtalen. Hvis det ikke ble funnet noen tilfredsstillende løsning, kunne saken henvises til en gruppe eksperter for å hjelpe de to avtalepartene.

Klagene hadde handlet om den diskriminerende forekomsten av interne skatter, antidumpingtoll og spesielle restriksjoner på import. I denne forbindelse ble det med tilfredshet bemerket at antall klager hadde falt de siste årene.

Artikkel XXV i GATT fastsatte fremgangsmåten for å gi dispensasjon til noen avtalepart fra anvendelse av bestemmelsene i GATT. Vanligvis ble ikke dispensasjonene gitt med mindre disse ble godkjent av to tredjedeler av de stemmeberettigede avtaleparter.

Noen tilfeller av tildeling av dispensasjoner inkluderte avvik til European Coal and Steel Company (ECSC) på den ellevte sesjonen av GATT i 1952 om handel med produkter under EKSF-traktaten, til Storbritannia med hensyn til Commonwealth Trade Preferences og, til USA med hensyn til hennes jordbruksjusteringslov.

Bestemmelse nr. 6. Tvisteløsning:

GATT hadde sørget for maskiner for løsning av eventuelle tvister mellom avtalepartene. Opprinnelig var avtalepartene involvert i bilaterale forhandlinger for å løse saken. I tilfelle svikt, kan saken henvises til et ekspertpanel trukket fra land som ikke hadde noen direkte interesse i saken. Dette panelet eller utvalget, etter en nøye undersøkelse, pleide å gi en anbefaling eller kjennelse som skal overholdes av den fornærmede parten.

I tilfelle det lovovertredende medlemmet enten ikke fulgte kjennelsen eller ikke handlet etter anbefaling fra panelet, ble den bekymrede part autorisert til å gjengjelde ved å trekke tilbake noen eller alle innrømmelser som ble tilbudt det krenkende landet. Dermed hviler tvisteløsningsprosedyren på direkte konsultasjoner, forlik og tredjepartsdommer. GATT hadde generelt vist seg vellykket med å løse tvister mellom avtalepartene.

 

Legg Igjen Din Kommentar