Porteføljeinvesteringer: Sak for og mot | Økonomi

Porteføljeinvesteringer er den formen for flyt av utenlandsk kapital der de utenlandske investorene bare har eierkapitalen. Styring og kontroll av kapital forblir i vertslandets hender. LDC-landene har utviklet en sterk preferanse for porteføljeinvesteringene med tanke på alvorlige farer forbundet med utenlandske direkteinvesteringer. Porteføljeinvesteringen betyr faktisk lån fra et land fra de andre landene eller de internasjonale utlånsinstitusjonene.

Porteføljeinvesteringen eller utenlandske lån gir vertslandet frihet til å kontrollere bruken av utenlandsk kapital og inntektene som genereres av den. De utenlandske lånene kan knyttes til et bestemt prosjekt eller program. De ubundne lånene kan brukes av lånelandene til justering av betalingsbalansen eller for andre spesifiserte formål. Sistnevnte er pålagt å foreta tilbakebetaling av lån og renter som fastsatt i en avtale mellom det og utlånslandet.

Porteføljeinvesteringen i India steg fra 4 millioner dollar i 1991-92 til toppnivået på 3, 82 milliarder dollar i 1994-95. I 2001-02 var porteføljeinvesteringene i India på nivået 20, 2 milliarder dollar. Mellom 2003-04 og 2007-08 økte tilstrømningen av porteføljeinvesteringene kraftig fra 12, 5 milliarder dollar til 27, 43 milliarder dollar. I 2010-11 var porteføljeinvesteringene 23, 8 milliarder dollar. Netto porteføljeinvesteringer falt til 21, 0 milliarder dollar i 2013-14.

Sak for porteføljeinvesteringer:

Hovedargumentene til støtte for porteføljeinvesteringer er som følger:

(i) Økonomisk:

Når utenlandsk kapital oppnås i form av direkte utenlandsk investering, får investorene gevinst eller avkastning på aksjer. Generelt er avkastningen på utenlandske direkteinvesteringer ganske høy. Derimot er renten på låneopptak fra utlandet eller multilaterale utlånsbyråer veldig lav. Derfor er porteføljeinvestering mer økonomisk sett fra låntakets synspunkt.

(ii) Riktig kapitalretning:

Ved direkte utenlandske investeringer styres kapitalutnyttelsen av hensynet til maksimal mulig fortjeneste eller avkastning. I visse sektorer eller bransjer kan risikoen være høy og avkastningsgraden lav. De utenlandske direkteinvesteringene vil ikke komme i disse næringene eller sektorene, selv om de krever høy prioritet. Lånene kan brukes i samsvar med de økonomiske og sosiale prioriteringene, og det er mulig å realisere målet om økonomisk planlegging gjennom porteføljeinvesteringer.

(iii) Sikkerhet om betaling:

Når det gjelder utenlandske lån, må tilbakebetaling av lån og renter skje på det fastsatte tidspunktet. Det er full visshet og klarhet rundt det. Tvert imot er det mye usikkerhet rundt hjemsendelse av kapital og overføring av overskudd i tilfelle utenlandske direkteinvesteringer.

(iv) Ingen utnyttelse av innenlandsk økonomi:

Når det er utenlandske direkteinvesteringer, utnytter de utenlandske gründerne arbeidskraft, råvarer og markeder i vertslandet for sine fordeler. Ingen slik utnyttelse av innenlandsk økonomi kan være mulig i tilfelle utenlandsk lån ettersom kontrollen med kapital tildeles vertslandet.

(v) Egnet for å utvikle offentlig sektor:

I LDC-er spiller offentlig sektor en viktig rolle i prosessen med økonomisk transformasjon. Noen av tungindustriene og kapitalvarebransjene, der risikoutsiktene er høye og private innenlandske og utenlandske investeringer ikke kommer, må startes i offentlig sektor. Kapitalen for å sette opp prosjekter i offentlig sektor kan fås i form av utenlandsk porteføljeinvestering som er godt egnet for utvikling av offentlig sektor.

(vi) Urfolks styring og kontroll:

Selv om utenlandske direkteinvesteringer eier, kontroll og styring av kapital forblir i utlendingens hender, beholder de innenlandske investorene og gründere kontrollen og styringen av lån innhentet fra utenlandske kilder.

(vii) Ingen frykt for fremkomst av monopoler:

Utenlandske direkteinvesteringer resulterer ofte i konsentrasjon av industriell kontroll i hendene på utenlandske gründere og følgelig fremvekst av oligopol eller monopol som utnytter vertslandenes økonomier. Det kan ikke være noen frykt for monopoloppgang når det gjelder porteføljeinvesteringer.

(viii) Ingen frykt for politisk dominans:

De utenlandske direkte investeringene fører noen ganger til tap av autonomi i økonomiske og politiske beslutninger. Når det gjelder porteføljeinvesteringer, tvert imot, skal bruken av lånte midler brukes av vertslandet i samsvar med dets egne prioriteringer slik at sistnevnte beholder handlingsuavhengigheten.

Det er liten mulighet for at utlånslandene kan anta økonomisk og politisk dominans i låntakelandene. Utlånslandenes og multilaterale etaters håndhevelse av betingelser for å tjene kvalifisering til å sikre lån og for bruk av midler kan imidlertid ikke utelukkes i denne formen for kapitaloverføring.

Sak mot porteføljeinvesteringer:

Hovedargumentene mot porteføljeinvesteringene er som følger:

(i) Belastning av interesse:

Ved direkte utenlandsk investering får aksjeeierne utbytte i året når virksomheten vedrører fortjeneste. Det utbetales ikke utbytte i tilfelle tap. Tvert imot, det lånende landet er sadlet med en kontinuerlig tung belastning av rentebetaling når det gjelder porteføljeinvesteringer.

(ii) Ingen fordel med avansert teknologi:

Når en LDC oppnår direkte investeringer fra utlandet, får den fordelen med ikke bare den utenlandske kapitalen, men også den nyeste maskinen, utstyret og teknisk kunnskap. Ved porteføljeinvesteringer blir bare lån tilgjengelige. Vertslandet får ikke fordelen av avansert utenlandsk teknologi.

(iii) Uøkonomisk bruk:

De direkte investeringene blir alltid ansatt i de aktivitetene hvorfra det forventes maksimal avkastning. Tvert imot, de utenlandske lånene vil sannsynligvis bli brukt i sektorer med høy risiko og lav fortjeneste. Noen ganger blir den utenlandske lånekapitalen forsvunnet ved finansiering av forbruk eller for å imøtekomme forsvarsbehov. Dermed kan porteføljeinvesteringene brukes på en uøkonomisk måte. Dette problemet kan imidlertid overvinnes hvis lånene er bundet til et bestemt prosjekt eller program.

(iv) Mindre press for mobilisering av innenlandske ressurser:

Den jevne og høyere veksttakten krever at utviklingsland må gjøre en kraftfull innsats for innenlandsk ressursmobilisering for utvikling. Men når lånene fra eksterne kilder kan fås på enkle vilkår, er det mindre press for å mobilisere ressursene for utvikling innenfra hjemlandet. Det kan motvirke innenlandsk sparing og investering og nøytralisere delvis den utenlandske kapitalen.

(v) Extravagance fra myndighetene:

Når langsiktige midler kan samles inn av myndighetene med svært lave renter, er det frykt for ekstravaganse fra regjeringenes side i de minste utviklingslandene. Midlene kan misbrukes ved iøynefallende forbruk, bygging av hotell, restauranter, sportsstudio osv. Slike utgifter vil sannsynligvis ha negativ innvirkning på vekstprosessen. Det kan ikke være slik misbruk av midler i tilfelle utenlandske direkteinvesteringer.

(vi) Vanskeligheter under depresjon:

De utenlandske lånene utgjør et problem for låntakelandene i depresjonstider. Siden landet har lave valutainntekter, blir gjeldsbetjeningen vanskelig. En slik situasjon oppstår ikke når det gjelder direkte utenlandske investeringer.

(vii) Omvendt kapitalstrøm:

Lånene fra utlandet og de multilaterale utlånsinstitusjonene skal supplere ressursene som er tilgjengelige for finansiering av utvikling. Opplevelsen av India på nittitallet viste imidlertid at det var en omvendt flyt av kapital fra India. I henhold til Verdensutviklingsrapporten som ble utstedt av Verdensbanken i 1999, var utbetalingen av bistand til India i perioden 1994-99 $ 2636 millioner dollar.

Betalingen India ga til långiverne ved gjeldsbetaling utgjorde 4703 millioner dollar. Dermed var det en netto utstrømning eller omvendt kapitalstrøm i størrelsesorden 2067 millioner dollar. Selv i 2008-09 opplevde landet en netto utstrømning av porteføljeinvesteringer i størrelsesorden 11, 3 milliarder dollar. En slik situasjon vil sannsynligvis ha en veldig deprimerende effekt på BOP-situasjonen og utviklingsprosessen.

(viii) Påvirket av politiske grunner:

De utenlandske lånene kommer i større grad for slike land som har en tettere politisk tilpasning til utlånslandene. De landene som prøver å følge en uavhengig politisk handlingslinje, klarer ikke å få tak i utenlandsk lånekapital.

(ix) Utenlandske innblandinger:

Utlånslandene insisterer på den spesielle bruken av lån. De stiller også opp modus for ressursmobilisering for tilbakebetaling av utenlandske lån. Dermed resulterer porteføljeinvesteringene generelt i innblanding i de økonomiske og politiske politikkene i låntakelandene.

Til tross for disse svakhetene har LDCs større preferanse for porteføljeinvesteringene fremfor de utenlandske direkteinvesteringene.

 

Legg Igjen Din Kommentar